Stjernekandidaten

Det hender at jeg får henvendelser fra lesere som lurer på om jeg kan komme med et godt eksempel på en søknadstekst, innspill til en åpen henvendelse eller hvordan jeg liker at en CV ser ut.
Hmm.
Rent umiddelbart får jeg dårlige vibber siden jeg vet om alt for mange som ikke tenker på at de havner i fella ved å kopiere gammel moro i stedet for å presentere seg på sin egen måte. Jeg vet om «karriereveiledere» og instruktører på jobbsøkerkurs som presenterer maler og regelverk som tar strupetak på kandidatens egen kreativitet. Det sier seg selv at det ikke er bra, men likevel, – jeg fikk lyst til å dele en henvendelse som dukket opp for en liten tid tilbake som respons på en teaser som jeg hadde lagt ut i nettverket mitt.
Den går sånn:

Hei Morten!
Jeg er en grafisk formgiver som er god på utforming og produksjon av materiell for print og digital i tillegg til at jeg har en kreativ legning som får mine kunder til å føle takknemlighet for at de trekker meg inn i idéfasen.
Jeg har god kunnskap innen de fleste relevante verktøy i tillegg til erfaring med det som skjer på trykkeriet. Når du klikker på LinkedIn-profilen min, så ser du en presentasjonsamling som viser noe av mitt arbeid.

Hilsen Agnes
LinkedIn-URL / Telefonnummer

Det luktet kaffe lang vei og dagen etter møttes vi på en av mine favorittsjapper for sånne formål, – jeg traff en jente som visste hvem hun var og hvorfor hun var der og som snakket varmt om sin erfaring og forståelse for fag og rolle hvor ulike referanser og preferanser ble eksemplifisert som perler på en snor.
Uoppfordret og med en god dose lidenskap og stolthet.
De kom ut helt av seg selv når hun snakket om seg og sitt.
Hun kjente rollen.
Hun kjente til og med hvordan den ble oppfattet av de andre, de som hun skulle jobbe med og mot og la ut om samspill og dynamikk og skapte en fred og ro som fikk meg til å lene meg tilbake og la det trekke inn mens jeg koste meg med kaffen min.

Jeg oppfattet henne som en stjernekandidat, en av de som ikke har latt seg tvinge på rygg hvor hun blir liggende å sprelle med alle labbene for å tilfredsstille de som mener at de vet hvordan man skal presentere seg i en jobbsøkerprosess.
Jeg avsluttet med å spørre hva hun gjorde i morgen.
– «Nei», nølte hun.
– «I morgen er det lørdag og da vil jeg vanligvis sove lenge før jeg kanskje tar meg en rusletur i skogen eller noe … på kvelden skal jeg jobbe … har en ekstrajobb på bar .. men jeg kan justere alt dette hvis du har noen alternative planer».
– «Du skal møte kunden min», svarte jeg.
– «Fint», smilte hun tilbake.

Gode rekrutteringsmennesker jobber med vissheten om at arbeidet handler om menneskelige relasjoner, man må tro på de samme tingene og være trygg på at alle parter vil representere hverandre på en god måte.

Jeg pleier å si at det ikke finnes så mye hokus pokus i dette som handler om rekruttering, det lille som finnes er noe som jeg oppfatter som konstruert oppgulp fra sånne som frykter hvordan de skal forsvare en feit faktura mens det i virkeligheten handler om noe så enkelt som å finne en person som er riktig til rollen og i forhold til hele pakka. Det hender at jeg får spørsmål om hva jeg egentlig mener med «hele pakka», og dette er det som handler om kompetanse, resultater, personlighet og motivasjon hvor de to siste handler litt om personlig egnethet som skal rime med rammer og omgivelser hvor man ikke kommer utenfor preferanser som er noe så enkelt som å sjekke hva man liker eller ikke liker.
Påstander om «urettferdighet» og «trynefaktor» dukker opp.
Det er helt vanlig.
Jeg svarer med å trekke på skuldrene og forteller at det hører med når man utfører arbeid som handler om en utvelgelse.
Noen skjønner ikke den, men det sier ganske mye om dem.
Det hører med til historien at jeg bare jobber for selskaper som jeg liker i motsetning til sånne som tror at de kan levere til alle bare prisen er riktig, det er derfor jeg setter meg litt nærmere for å virkelig finne ut hva som vil bli oppfattet som riktig eller ikke. Det er ikke jeg som skal jobbe med menneskene jeg finner, men de fortjener å kjenne meg igjen på lukta.

Den største utfordringen i dette faget er kunder som lider av beslutningsvegring og angst for å dra inn feil folk fordi man tror at det kan dukke opp en som er enda bedre i morgen eller dagen etter det. De liker å si at de ønsker å bli oppfattet som perfeksjonister, men de er egentlig feige. Når jeg presenterer en stjerne så forteller jeg at det er bedre å finpusse denne i stedet for å be om en hel stjernehimmel, noe som handler om å leve seg inn i rollen som rådgiver hvor det forutsettes at man klarer å skille ekte vare fra skvip som tynes ut med kunstige tilsettingsstoffer.

Morgendagen kom også denne gangen, men jeg brydde meg ikke om å sveve mellom denne stjernen og himmelen som hun skulle lyse opp, vet at det er mange mennesker i «min verden» som ser viktigheten av dette, men jeg stoler på at kunde og kandidat klarer å finne ut av det uten at jeg er med.
Jeg fikk en kort og konsis sms litt senere på dagen, – hun skal vi ha.
Litt senere på kvelden tok jeg en pils i baren hun jobbet på, og da hun bevilget seg en røykepause i bakgården fikk jeg hennes versjon.
That’s it.
Agnes begynner i sin nye jobb i mars.

Anbefalt lesestoff:
– Unngå søknadstabbene!

Disse sidene ble i utgangspunktet konstruert for å gi karrieretips med en filosofisk vri – legitimert av min egen erfaringsbakgrunn og krydret med spontant oppgulp fra ting som opptar meg i hverdagen.
Kan inneholde spor av nøtter, – bør helst serveres med kaffe og ironimodus.

Klikk her for å komme til Den ultimate jobbsøkerboken

Plast, papp og papir … og litt teip

Jeg holdt et foredrag på en skole i går med fokus på jobbsøkerprosessen og litt om dette med hvordan «sånne som meg» tenker når vi ansetter flinke folk. Det som slår meg når jeg ser tilbake, så og si hver eneste gang, er likheten på spørsmålstillingen fra salen, det dreier seg stort sett om det samme hver eneste gang:
– Bilde på CV?
– Navn som oppfattes som fremmed?
– Antrekk på intervju?

Bilde på CV kan være smart hvis du har et navn som allokerer alternative treff på google, det gjør det lettere for vedkommende i den andre enden å se hvem som er deg. Du blir ikke valgt ut fordi du ser ut sånn eller sånn, med mindre du skal jobbe med noe som inkluderer en form for profilering av deg selv.

Navn som oppfattes som fremmed går i den samme kategorien som tvangstanker om tall og farger og former, sånne ting som mediene elsker å skrive om og som underbygger fordommer og myter. Jeg kaller det «valgte sannheter» og dette er kanskje den største utfordringen som man kan støte på i rollen som jobbsøker. Når man begynner å tro på noe, uavhengig om det er riktig eller galt, og tror så sterkt på det at man begynner å oppsøke tekster og miljøer som bekrefter det man tror på, så blir dette til et kjempehinder som forkludrer hele jobbsøkerprosessen.

Antrekk på jobbintervju kokes ned til noe så enkelt som at du skal ha på deg noe som passer til stillingen du søker på.

Alle disse spørsmålene handler om emballasje, og det slår meg at det er dette som er den største utfordringen, – det virker som om innhold er uvesentlig, og det er et dårlig tegn.

Det spiller heller ingen rolle hvordan du kommer fram bare du kommer fram, og med referanse til dette som mediene elsker å skrive om så trekker jeg fram noen av de som hevder at de fikk drømmejobben ved å blogge eller twitre eller produsere «kreative vinklinger» på sjokoladepapir og juicekartonger. Det handler om noe som koker ned til å være synlig på de stedene hvor du ønsker å bli lagt merke til.

Bonusinnspillet mitt er dette med funn på sosiale medier hvor de fleste lever i en påtatt frykt for at noen skal klikke seg inn i deres private soner. Bare så det er sagt, så er det ikke noe som heter å være «privat», men så må man også tenke på at det som enkelte kan oppfatte som ekskluderende vil andre oppfatte som inkluderende.
Vær deg selv.
Det som er «feil» på et sted er «riktig» på et annet.

Alle jobbsøkerprosesser lever sitt eget liv.
Manuspugging og massehenvendelser er fy fy.
Det er det som kommer ut av pakken som bestilleren har mottatt som er interessant.

Jeg fikk for øvrig solgt en del bøker, da …
Jeg opplever at det er mange som blir oppgitt over alt maset som dyrkes fram der ute og jeg kan skjønne det, – det er ikke så lett å vite hva man skal tro eller hvem man skal tro på, spesielt ikke hvis man ikke tror på seg selv og tror at det hjelper å pakke seg inn …
Hvis du ikke allerede har bestillt den, så finner du boken min her :)

Moro i hverdagen – sortering av søknadsbunken …

Det finnes mange mennesker som liker å le og spøke med andres fornedrelse, tabber, feil eller mangler.
Det er som regel ikke vondt ment, men det er mer som en slags spontan reaksjon.
Mennesker som sklir på isen eller på bananskall, en kunde med teite spørsmål, brusen som spruter over i fanget ditt, mageplask, feilpasninger og en rekke andre ting.
Moro i hverdagen.
De fleste har sin greie, noen vet ikke om den men merker den sikkert når den kommer.
Kjenner det på lukta, om ikke annet.

Det var onsdag og vi hadde nettopp brukt de samme ordene om oss selv som satt og spøkte med den viktigste delen av våre egne arbeidsoppgaver.
Det var bare sykt fett, ass.
Det var sånn han sa det, men på den annen side så ligger han ti år etter meg selv om han lå på vippepunktet.
Vi hadde avsluttet en ekstra lang kaffepause hvor vi hadde sittet i skyggen og sett på jentene i sola mens vi dro en og annen historie fra tiden hvor det var vi som eide parkene. Ja, nå eide vi ikke parkene i den forstand, men det hadde vært en tid hvor det var vi som var med på å sette standarden. Han hadde servert et minne om en greie i Frognerparken, da jeg gjennomførte sceneskiftet med å spørre om fremdriften for dette konkrete rekutteringsprosjektet som jeg hadde tilbudt meg å hjelpe han med. Vi satt med hver vår bunke med søknadstekster og CV’er og irriterte oss grønne over at det finnes så mange mennesker i denne bransjen som sverger til elektroniske rekrutteringsverktøy som tvinger kandidatene til å presse seg inn i trange sjablonger og forventninger om at kryssene står i de riktige feltene.
Nesten som bingo.
– «Det er jo dette som er morsomt», smilte jeg.
– «Sitte sånn og bla i papirer og lese om forskjellige mennesker, hvordan de presenterer seg og hvorfor de valgte den skriften … for ikke å snakke om bildene …»
– «Ha», smilte han.
– «Se på denne!»
Han holdt opp en CV med et bilde av en jente i treningstøy, hun sto i en sånn posisjon som om hun nettopp hadde kommet i mål og slengt ut første ladning med oppkast, bøyd framover med hendene på knærne og stirret inn i linsen med et uttrykk som hun antageligvis hadde øvd ganske lenge på og som sikkert skulle forestille noe som lignet på at hun var målbevisst og innsatsvillig og sånne ting.
– «Smiler hun?»
– «Ehh … nei».
– «Skjønner ikke hvorfor man ikke kan smile på bilder«, sukket jeg.
– «Enig … sjekk denne».
Jeg strakk meg over bordet og kikket på en utskrift hvor dama strakk seg opp i helfigur i venstremargen med den ene hånden plassert på en sånn måte at det virket som om hun holdt en stor plakat med sine egne personopplysninger.
– «Kreativt», nikket jeg.
– «Enig … legger den i riktig bunke, i hvert fall foreløpig … hun skriver bra, også».
Jeg nikket og kom til å tenke på et julebord for mange år siden hvor vi hadde kommet dit hvor vi presenterte morsomme ting på storskjerm fra året som hadde gått, noe som selvfølgelig inkluderte en del CV-bilder og opplevelser fra intervjuer, kundemøter og kandidatpresentasjoner.
– «Det virker jo ikke så seriøst», begynte jeg.
– «Bildene, mener du?»
– «Ja», svarte jeg.
– «Det også, men jeg tenker mest på at vi sitter her og sorterer søknadsbunken mens vi ler av andre mennesker som har gjort seg flid med å lage en tekst med håp om å komme med i prosessen».
– «Jo», nølte han og strakk o’en så langt han klarte.
– «Men de velger det jo selv … det er jo som du sier mange ganger, man høster som man sår … den som er med på leken og så videre … men seriøst, det er jo mye svada her, da!»
– «Enig, utrolig hva enkelte mennesker får seg til å skrive …»
– «Eller ikke skrive?»
– «Ja», nikket jeg.
– «Men i denne sammenhengen så går det jo litt ut på det samme».
– «Her er en fyr som skriver på engelsk, han er norsk og jobber i Norge men har likevel valgt å skrive på engelsk … det ligger ikke noe krav om engelskferdigheter i rollen, gjør det vel?»
– «Nei, det sier vi ingen ting om … han skal sikkert bare vise seg …»
– «Enten det, eller så har han en gammel tekst som han har brukt hos noen andre .. han gir heller ikke inntrykk av at teksten er stilet direkte mot stillingsannonsen vår, heller … virker masseprodusert … ut med den.»
– «Apropos språk … det skremmer meg litt at det er så mye dårlig rettskriving der ute».
– «Enig».
– «SMS-språk i en søknadstekst er fyfy … har du lagt merke til hvor mange som dropper subjekt og verb?»
– «Er på jakt etter nye stilling», nikket jeg.
– «Jeg så en av dem og la den rett i nei-bunken … fungert som kommunikasjonsjef … det finnes mange eksempler på dårlig setningsoppbygging og det er med på å ødelegge totalinntrykket … jeg reagerer ganske sterkt på dårlig rettskriving eller når navn eller annen informasjon er feil … det virker som slurv og det kan jeg rett og slett ikke se forbi i et rekrutteringsprosjekt».
– «Leser man ikke korrektur lenger?»
– «Tror det finnes mange som ikke viser fram tekstene sine til andre … kanskje man ikke vil vise at man er på jobbjakt eller noe sånt … korrektur på egen tekst er jo nyttesløst».
– «Man leser seg blind på egne skrivefeil», nikket han.
– «Poenget er jo egentlig ikke hvem man viser den fram til, det dreier seg like mye om å få en nøytral person til å lese gjennom teksten og gjøre seg opp noen tanker om budskapet kommer fram eller ikke … det holder ikke å skrive mye rart som du selv syns er fint, eller kline på et bilde som du digger … det er bare en person som kan avgjøre om det er bra eller dårlig, og det er en mottaker som du antageligvis ikke vet noe særlig om … man glemmer å tenke på hvordan mottakeren skal konsumere innholdet».
– «Konverteringsfrekvens«, bekreftet jeg.
– «Se», smilte han og skjøv en CV over bordet.
– «Her har vi en som har skjønt det …»
– «Hva er dette?»
– «Ser du det ikke?»
– «Det … det står ikke noe der …»
– «Nei, det er et tomt dokument … vedkommende må ha lagt inn feil vedlegg … snakk om å kvalitetsikre jobbsøkerprosessen sin!».
– «Vet du», fortsatte han.
– «Det er jo dette som er den viktigste delen av et rekrutteringsprosjekt».
– «Enig, jeg sa det til deg tidligere … det er derfor jeg ville hjelpe deg».
– «Sitte sånn og lese, bla i papirer … sjekke hvordan man presenterer seg, førsteinntrykket … historien og hele pakka … tenk at det finnes noen som kverner alt gjennom verktøy og går glipp av dette …»
– «Trist».
– «Ja, er det ikke?»
– «De som snakker om at det skal være enkelt å søke jobb gjennom verktøy bommer fullstendig, det er jo ikke det som er poenget … at det skal være enkelt, mener jeg … eller, det skal jo være enkelt men da mener jeg at det skal være enkelt å være seg selv og presentere seg på sin måte … raske klikk og drag and drop for å spare tid på noe av den største investeringen man kan gjøre … det blir jo like paradoksalt som når Henning snakker om boligkjøperne sine, de som bruker kortere tid på å bestemme seg for om de skal brenne fire millioner på en leilighet enn om den nye buksa skal være rød eller blå … snakk om kortsiktighet, spør du meg».
– «Her har vi enda et treningsfantom», smilte han.
– «Hun ramser opp hele prislista fra Elexia eller hvor det er …»
– «Elixia», rette jeg.
– «Sa jeg ikke det?»
– «Du sa Elexia …»
– «Ja ja, samme faen … organisert kriminalitet har mange navn … greit at man holder seg i form på fritiden, men hva i all verden er det med mennesker som får seg til å ramse opp hele pakka i en CV … som om treningen er den viktigste ingrediensen i livet deres, kanskje det er det for alt jeg vet men det er jo ikke det som de skal bruke tiden sin på i denne aktuelle rollen som de har søkt på … det er som om de mener at det er det som definerer dem som person og det blir jo bare helt feil … se, hun ramser opp hele produktspekteret».
– «Så», fortsatte jeg.
– «Hva har vi?»
– «Vi har seks kandidater i ja-bunken … sju i kanskje-bunken».
– «Greit, vi begynner med ja-menneskene … vi ringer dem og sjekker om det er noen hjemme i hodene deres, og de som er klare kommer til første møte i begynnelsen av august».
– «Greit».
– «Det blir bare sykt fett, ass»
– «Det blir smooth …»

NN

Noen ganger lurer jeg på hva det er med mennesker som ikke tenker over hvordan de presenterer seg.
Noen ganger tenker jeg også på de som ikke presenterer seg, men dette skal ikke handle om dem.
Det hender at det tikker inn åpne henvendelser i innboksen min fra noen som ønsker bistand med søk etter ny jobb.
Det er bra.
Det er et godt tegn på motivasjon og interesse.
Det er bra.
Det som ikke er så bra, er at det er ganske mange som glemmer dette som kalles førsteinntrykk, og jeg får en litt sånn merkelig følelse når «hot_mama» eller «daddy.cool» eller «heisanhopsan» eller «snuppa69» ber om min oppmerksomhet.

Jeg syns det er rart at man ikke tenker på dette når man gir fra seg informasjon som inneholder viktighet og seriøsitet. Jeg pleier å spørre de aktuelle kandidatene om hvilke tanker de gjør seg når jeg som mottaker reagerer på dette, og reaksjonen er som regel «oops» og «omg» i tillegg til de som rett og slett ikke bryr seg. Det er i og for seg ikke noe bedre med de som sender fra jobb-mailen sin, selv om dette som regel bunner i en intensjon om å fremstå som seriøs.
Noen tror kanskje det gir kred med en «fin adresse».
Du skal likevel være klar over at du aldri – og da mener jeg aldri – skal benytte jobbmailen din til jobbsøk eller som linkedin-bruker eller noe annet.
Jobbmailen bruker du på jobben til jobbting.

I det samme budskapet kan jeg også innrømme at jeg syns det er litt betenkelig at det finnes så mange mennesker som ønsker å bli sett og hørt men som ikke tør å stå fram.
Jeg er rigget sammen sånn at jeg ikke tar dem seriøst.
Mumling på bakerste rad funker ikke for meg.
Rekk opp hånda før du skal si noe.
Jeg kan rett og slett ikke se poenget med at @balla sender melding om at Drillo suger til #tv2fx
Er det sånn at «jo ho, kom og se meldingen jeg fikk i stripa på tv, jo ho det var jeg som skreiv den» eller hva er greia?
Det er som om sosiale medier gir enkelte mennesker et større kommunikasjonsbehov samtidig som de ser et større behov for å gjemme seg bort, noen som forteller meg at de kanskje bør revurdere innholdet dersom det virkelig er sånn at de ikke kan stå for det.
Tror jeg brøyt en prinsippsak der, og det er å gi spalteplass til anonyme.
Hmm.
Husk å lese korrektur før du sender en seriøs henvendelse, vel og merke dersom du ønsker å bli oppfattet som seriøs. Tenk over hva du kaller vedleggene dine som selvfølgelig er lagret som .PDF
Hold deg til en standard som ligner på noe som «Søknad – Markedssjef FMCG» og «CV – Fornavn Etternavn»
Ikke skriv dato og versjon og sånt i dokumentnavnet.
Det kan misoppfattes.
Og som nevnt, sjekk hvordan e-posten ser ut når den havner i innboksen, send den til deg selv først.
Dette er enkle korrekturgrep som kan avgjøre hele greia.
Tenk over den, du …