Klar for nye utfordringer, sier du?

Jeg treffer en del jobbsøkere som ordlegger seg på den måten at de ønsker nye utfordringer, av og til lurer jeg på hvordan de definerer «utfordringer» siden det ofte viser seg at de ønsker seg inn i virksomheter på bakgrunn av noen eksisterende greier hvor den virkelige utfordringen begrenser seg til å passe inn i det som allerede er der.
Kjedelig, med andre ord.
Kjedelig.
Jeg kan spørre hvorfor de velger å slutte der eller der, og da kommer begrepet som på ryggmargsrefleks:
– «Jeg er klar for nye utfordringer!»
Som om det sier alt, som en bekreftelse på ett eller annet karrierejag, kanskje fordi det finnes en del karrieretips der ute som messer om viktigheten av å komme seg videre, vokse og bli større, det er kanskje derfor det finnes så mange jobbsøkere som trekker fram dette begrepet, nesten som en slags bekreftelse på at de er en av dem som velger karriere foran alt annet, de vet at spørsmålet kommer og da har de lært at dette kan være et smart svar når det ikke finnes så mye annet å si.

Her om dagen traff jeg en dame som sa rett ut at hun var møkka lei, hun sa det på en sånn måte med hele seg at jeg var nødt til å tro på henne og jeg trodde på henne.
– «Vet du», begynte hun etter å ha stumpet sigaretten i askebegeret, kastet et raskt blikk mot sidebordet før hun lente seg over bordet og la hånden sin på min, så meg inn i øynene og sa at hun var møkka lei av en virksomhet som forsøkte å tette hullene i skroget med unge jenter med hestehaler og meget pluss i Excel og Powerpoint og ikke så veldig mye annet.
– «Jeg tror jeg dauer», fortsatte hun og lente seg tilbake i stolen.
– «Jeg må ut …»
Det finnes en del mennesker som sier at man ikke skal snakke nedlatende om arbeidsgiveren sin.
Det skal være så politisk korrekt at det grenser tett opp til noe som man kan bli kvalm av.
Denne dama sa det som det var og sa det på en måte som bekreftet hvordan hun ikke ville ha det og som ble liggende som et slags fundament for hvordan hun ønsket å ha det i sin fremtidige rolle. Noen vil sikkert mene at det finnes mange måter å si det på, men det er ikke er så mye som slår et krystallklart budskap. Nå skal det sies at jeg er en fyr som tåler å høre det og som har denne evnen til å møte mennesker på en måte som får dem til å si tingene som de er, men dog.
Det handler egentlig om trygghet, når du finner roen så er det lettere å si det som det er.
Nesten som fulle folk.
Uten sammenligning for øvrig …

Jeg blir faktisk litt overrasket over at det finnes mange som tar dette «søker nye utfordringer-begrepet» for god fisk når det ofte viser seg å være råtten fisk. Jeg anbefaler at man serverer råvarene med en gang og sier det som det er, gjør det til en greie som styrker deg selv og din identitet og integritet. Dersom du tåler det selv, så skal ikke du være den som må lide for at personen på den andre siden av prosessen din ikke skjønner at livet dreier seg om ganske mye annet enn rosa sukkerspinn og tommel opp for de påtatte positive tingene. Du må samtidig huske på at det er din jobb som seriøs jobbsøker å flytte fokus fra alt som ikke betyr noe for deg og ditt mot det som er viktig og som viser styrkene dine.
Hvis du ikke trives et sted, så betyr ikke det at du ikke kan trives på et annet.
Hvis du ikke liker et menneske, så er sannsynligheten stor for at vedkommende heller ikke liker deg.
Finn på noe annet.

Det som var litt ekstra kult med denne dama som satt på den andre siden av det runde kafébordet i en bakgård i Oslo sentrum, var at hun solgte seg inn i den aktuelle rollen ved å duse seg litt ned. Hun hadde fått med seg ganske mye i løpet av karrieren sin og jeg vet om mange som ville falt for fristelsen for å kalle henne overkvalifisert og takk men nei takk.
– «Jeg er ikke bare møkka lei av selskapet jeg jobber i», smilte hun.
– «Jeg er ikke så begeistret for arbeidsoppgavene, heller … jeg ønsker ikke å fortsette med alle de tingene som jeg gjør i dag, jeg … nå vil jeg plukke bort en del av arbeidsoppgavene og fokusere på det som jeg selv syns er morsomt å jobbe med og det er de tingene som du presenterer i denne aktuelle rollen … det er det som på en måte har blitt min utfordring, for å si det sånn … eller for de som sitter på den andre siden, som om det ikke er legitimt å ville trappe ned på organisasjonskartet eller flytte seg sidelengs … utfordringen overføres til de som jeg skal jobbe sammen med eller den som skal bli min fremtidige leder, de tror at jeg er sånn eller sånn og skal ha det sånn eller sånn, som om pakka blir for stor, hvis du skjønner hva jeg mener».
Jeg nikket.
Jeg skjønte veldig godt hva hun mente.
– «Det er en kjedelig tendens i samfunnet at alt skal vokse», fortsatte hun.
– «Som om oppfattelsen av hva som er bra er preget av vekst … alt skal bare vokse, og det går til slutt ut over kjernen i tingene … det handler om særpreg, ikke sant».

Man skal som nevnt ikke snakke nedlatende om arbeidsgiveren sin. Det er jo det som blir sagt, man skal forsøke å holde en nøytral og positiv tone.
Noen får seg til å si at det kan slå tilbake på dem selv.
Hva så?
Hvis det er noen som tror at du er vanskelig å jobbe sammen med fordi du tør å si fra, så er det faktisk deres problem hvor din utfordring er å underbygge troverdighet og tillit i forhold til din egen historie.
Hvis du ikke skjønner den, så kan du slenge deg i veggen.
Jeg snakket med en «ekspert» en gang som mente at de som snakker negativt om tidligere arbeidsgivere ikke er lojale og at de med stor sannsynlighet vil gjøre det på nytt.
Det grenser til en valgt sannhet, spør du meg.
Husk at det som regel er en grunn til at man kan oppfattes som negativ og en sak har flere sider. Det kan være kjedelig å få en uformell referanse med feilaktige innspill på noe som du kunne ha dementert på eget initiativ. Hvis jeg hører en eller annen si noe som ligner på at vedkommende ikke trivdes eller noe annet som grenser tett opp til noe som kan oppfattes som negativt for enkelte, så spør jeg hva det var som gjorde at vedkommende oppfattet det på den måten, mest for å sjekke om det er i samsvar med det miljøet som jeg har gjort meg kjent med i virksomheten som vi sitter og snakker om.
Det er i det hele tatt ganske enkelt.
Det handler om å vite at vi tross alt snakker om mennesker.
Husk at noe som kan ekskludere deg på et sted kan inkludere deg på et annet, – jeg får ganske mange bekreftelser på at dette er noe som er ganske vanskelig å forstå for mennesker som tror på alle de som tjener pengene sine på å selge samlebåndsjablongene sine.

Jeg er kjent for å si det som det er eller som det oppfattes, og da spør jeg selvfølgelig rett ut når jeg treffer mennesker som ordlegger seg på denne måten om hva de egentlig mener, og veldig ofte så spretter returen inn i boksen som er merket med et virksomhetsvaremerke eller spennende tittel. Alternativet ligner på noe som høres ut som at de ønsker å få bruke mer av seg selv og sin kunnskap, noe som grenser tett opp til stagnasjon og det er egentlig noe helt annet. Jeg tror at de som velger å spille utfordringskortet er identiske med sånne som har manuspugget svarene på dette som handler om dårlige sider.
Negative sider.
Forbedringsområder.
Kall det hva du vil, det går ut på det samme.
Det er din jobb som seriøs jobbsøker å få samtalen inn på det som betyr noe for den aktuelle rollen, alt som handler om omstendigheter og forutsetninger, rammer og retningslinjer og begrensninger og hele pakka som berører det eventuelle arbeidsforholdet som dere sitter og snakker om.
Husk at det er fullt mulig å ta eierskap i sine egne utfordringer.

Den norske bokmålsordboka definerer begrepet «utfordring» som følger:
– noe som krever kamp, hardt arbeid (for å overvinnes).

Du får SADE med «Nothing Can Come Between Us»

50

De som kjenner meg og de som følger med på disse sidene vet at jeg ikke er tilhenger av tekster som underbygger fordommer, tvangstanker og valgte sannheter.
Av og til gjør jeg unntak.
Denne teksten gjelder hva som skjer med mennesker som passerer femti, jeg tenker ikke på fysisk forfall eller patetiske virkemidler for å redusere kroppens aldringstegn, men på attraktiviteten i arbeidsmarkedet.

Jeg hadde en hyggelig kaffeprat med en jente som viste meg en tekst fra Aftenposten som refererte til en undersøkelse som forteller at nesten halvparten av yrkesbefolkningen mener at man er lite ettertraktet i arbeidsmarkedet når man passerer femti. Praksis blant norske ledere er definitivt ikke oppløftende, – nesten ingen ledere ansetter folk over femti og det bekrefter at det er noe fundamentalt galt med holdningene deres.
Man skulle tro at det er positivt at arbeidstagere ønsker å jobbe lenger.
Det er det tydeligvis ikke.

Hun hadde fortalt om onkelen sin som hadde vendt nesa hjem til gamlelandet etter å ha bodd mange år i utlandet. Han hadde blitt tvunget inn på jobbsøkerkurs for å lære seg hvordan han kan lage en søknad på en side og en CV på to, uten hull og med bilde, en fyr som har ansatt flere mennesker til næringslivet enn de fleste av de som sitter og jokker seg gjennom sin prestisjetunge arbeidsdag som selvutnevnte «rådgivere».
– «Han ble et offer for en overivrig jobbsøker på praksisplass ved sitt lokale NAV-kontor», smilte hun.
– «Det må være den raskeste saksbehandlertiden der i gården … »
– «Hadde de bare gjort noe riktig», innskjøt jeg.
– «Det er som om de ikke ser poenget med sine egne handlinger, de gjør en del greier for å vise at de gjør noe og … det er det, egentlig».
– «Han er jo ganske morsom», fortsatte hun.
– «Han fortalte meg at han hadde forsøkt å snakke fornuft til henne, mente at hun måtte ha jukset seg gjennom norskundervisningen … ikke mye forståelse der i gården og nå sitter han på kurs og humrer og ler og ser det positive i at han blir kjent med hyggelige mennesker i samme båt … hun som liksom skal være kursinstruktør forsøker å holde på med seg og sitt …»
– «Sikkert sosionom», nikket jeg.
– «Noe sånt … hun vet i hvert fall ikke hva hun snakker om, i følge han … rett fra skolebenken og antageligvis noen gode referanser fra deltidsjobben på treningssenteret … ha ha … og han vet faktisk hva han snakker om … se for deg en sånn berte som er veldig glad i vise at hun bruker kartleggingsamtaleskjemaene som er utarbeidet av noen som ikke vet hva de driver med … viktige å vise seg fra, vet du … det er sånn det har blitt i det norske arbeidslivet … hun bruker det meste av tiden på å forsøke å vise at hun holder orden på sysakene sine i stedet for å hjelpe frustrerte jobbsøkere som overlates til seg selv for å glane på stillingsportaler som renner over av tåpelige tekster fra sånne som ikke ser poenget med at han søker …»

Jeg tror at den negative utviklingen har sammenheng med at det er litt for mange nyutdannede masterspirer uten relevant arbeidserfaring i sentrale posisjoner innen HR og rekruttering, kombinert med overdrevet fokus på opphausede unge ledertalenter gjør at man nærmer seg roten til problemet.

Litt senere fikk jeg hilse på en hyggelig fyr, onkel Nils var i godt humør og brettet ut en liste på fire sider med navn på selskaper som de skulle sende CV til.
– «Eller registrere oss i basen deres er vel riktigere å si», smilte han.
– «Hva gir du meg?»
– «Respekt», smilte jeg tilbake.
– «Respekt for at du gidder».
– «Jeg … gjør vel egentlig ikke det».
– «Du er der, er du ikke?»
– «Jo», nikket han.
– «Noe annet skulle jo tatt seg ut».
– «Der ser du», bekreftet jeg.
– «Respekt».
– «Syns du jeg skal si fra?»
– «Om hva?»
– «Se på listen hennes», sukket han.
– «Den inneholder franchiseselskaper og ynglepasser for nyutdannede ungjenter … seriøse jobbsøkere burde bruke verdifull tid på andre ting, syns du ikke?»
– «For all del», nikket jeg.
– «Men hva oppnår du ved å si fra?»
– «Hva jeg oppnår?»
– «Ja …»
– «Vil jo åpne øya hennes, fortelle henne at det hun kommer med er tull og tøys».
– «Det skjønner jeg», svarte jeg.
– «Og det er bra … men spørsmålet er hva du oppnår med det … hun er bare en fjott i et selvdestruerende system som vil oppfatte deg som en kranglefant … da er det nesten bedre å jatte med og ha det moro på kurset, ganske sikker på at en fyr som deg vil treffe noen likesinnede … ta det som sosialantropologiske selvstudier og når tiden er inne så går du inn i en ny jobb hvor du får en litt kraftigere stemme enn den du har nå … sorry man, men det er sånn det funker …»
– «Jeg vet», flirte han og la opp til en high five, jeg klasket i det han avsluttet med å si at han skulle begynne i ny jobb om tre måneder, begrunnet tiden som registrert arbeidsledig med en viss inntektssikring og hadde ikke regnet med denne effektive saksbehandleren som antageligvis skulle vise seg fram for å sikre sin egen posisjon.

Jeg fikk lyst til å vise til en undersøkelse som paradoksalt nok viser at en av fire arbeidstakere under 34 år ser fram til å legge arbeidslivet bak seg og gå av med pensjon.
Det er ikke lett å forstå seg på arbeidslivet.
Eller sagt på en annen måte, så er det ganske lett å skjønne det, i hvert fall skjønne hva som er galt …

Jeg kommer ikke på jobb i dag

Overskriften kan oppfattes som litt misvisende, men jeg skal sakse fra DN som har en tekst som handler om en del av de tingene som er litt i vinden blant alle disse «ekspertene» for tiden, – sykdom og sykefravær.
Den handler riktignok ikke om disse «Mars og Venus-greiene», men det handler om en undersøkelse som viser at man kan redusere sykefraværet hvis ansatte tvinges til å ringe sjefen og si at de ikke kommer på jobb.

Teksten inneholder en setning som forteller at det i Norge er anslått at hundreogtjuetusen mennesker er borte fra jobb hver arbeidsdag. Man kan selvfølgelig lure på om de har tenkt at det kan være sånn at noen av dem faktisk er syke, men det er en annen sak …

Årsakene til høyt sykefravær kan debatteres, men denne konkrete teksten viser til en enkel måte å få ned sykefraværet på, og det er at ansatte tvinges til å melde om fravær direkte til sjefen og ikke via mail eller sms. Det kommer en påstand om at det er en direkte sammenheng mellom hvordan sykdom blir rapportert til arbeidsplassen og mengden fravær, hvor en professor forteller at det er mindre sykefravær der hvor man melder seg syk til nærmeste sjef, man tvinges til oppmerksomhet og ledelsen tar seg av situasjonen.
Grøss.
Lurer på om denne professoren har satt beina sine i det virkelige arbeidslivet?

Dette er en dårlig tekst som egentlig handler om tillit og troverdighet – eller mangel på sådan – og hvis den dagen kommer at jeg må lyve på meg sykdom for å slippe å gå på jobb så har jeg glemt å ta min egen medisin, for å si det sånn.
En feilansettelse av en dårlig leder koster mer enn sykefravær.

Sutretid

Jeg opplever at det er litt sånn sutretid om dagen, en slags paradoksal kos med misnøye-greie som egentlig ikke gjør noe annet enn å bekrefte hvor godt mange mennesker har det.
– «Det er så hardt å være tilbake på jobb».
– «Det er så vanskelig å komme i gang».
Det er med andre ord som det pleier når sommerferien er over og hverdagen kveler oss.
Vel og merke for de som har en jobb.
– «Jeg blir kvalt på jobben».
Det var sånn hun sa det.
– «Jeg blir kvalt på jobben».
Hun hadde nettopp holdt en lengre avhandling om den varme sommeren og alt maset på hytta og nå hadde hun skikkelige problemer med å finne tilbake til arbeidsgleden sin.
Jeg reiste meg opp og gikk.
Jeg var i og for seg ferdig med min lunsj, men jeg er også ferdig med å høre på sutring.
Jeg vet at det ligger i mange menneskers natur å sutre sånn på denne tiden, gjerne med en viss ironisk snert selv om det sjelden er tvil om budskapet. Facebookprofilene renner over med statusoppdateringer om arbeidsgleden som ble glemt igjen på hytta eller hotellrommet, den klareste var fra han som skrev at arbeidsgleden var så sterk at den ble stoppet i tollen, alt dette som ikke er noe annet enn en slags forventning om en eller annen form for medfølelse for et ganske trist oppmerksomhetsbehov.
– «Nei, skal man gå og bade litt, kanskje …»
– «På denne tiden i forrige uke var jeg for lengst nede i min tredje halvliter …»

Jeg leste om noen forskere her om dagen som hevder at det er en sammenheng med hvordan man reagerer på å komme tilbake til arbeidslivet med hvordan man har hatt det i ferien. De hevder at de som klarer å tenke positive tanker om jobben sin eller aller helst ikke tenke på jobben sin i det hele tatt er de som har lettere for å komme tilbake i god gjenge.
Forskere slutter egentlig aldri å overraske meg.

Klassekampen har en liten snutt om sjefer som krever svar selv om du har fri, det var en tekst som fortalte at 52 prosent av norske ledere i private bedrifter forventer svar på epost og telefon utenfor arbeidstiden. Det er jo ikke noe annet enn en naturlig konsekvens fra alle disse som forherliger en utvisking mellom arbeid og fritid. Teksten viser til tidligere undersøkelser for NITO hvor det kom fram at mye arbeid i ferie og fritid er preget av en form for frivillighet som på sikt resulterer i en forventning.
Noen må jo gjøre det, og siden du allerede har gjort det så er jobben din.
Sånn er det.
Takk for at jeg fikk slikke rævva di, liksom.

Jeg har gløttet litt på en undersøkelse som jeg ikke husker hvem som sto bak, men den viste at en av ti arbeidstagere ikke har oversikt over hva de skal gjøre når de kommer tilbake fra sommerferie. En av ti er jo ikke så mange, men jeg innrømmer at jeg lurer litt på hva som er galt med denne ene personen. Undersøkelsen nevnte ikke noe om det, men fokuserte på at mangelen på oversikt gir et produktivitetstap som kunne vært hindret hvis ledere kunne gjøre overgangen tilbake til arbeidshverdagen mer oversiktlig gjennom å bidra til at den ansatte har klare mål og forventningsavklaringer. Det var da jeg skjønte at det var et selskap som tjener pengene sine på å selge målingsverktøy og annet fjas som sto bak, og sånt er jeg ikke så veldig interessert i.

Mennesker er vanedyr, og når det skjer noe som får oss til å endre tankemønster og handlingsrom så er det som om det klikker for enkelte mennesker. Det kan være at det henger sammen med disse patetiske tvangstankene som får deg til å strebe mot ett eller annet som kan oppfattes som å være perfekt eller dette dustete flink pike-pisset.
Blås i det.
Hvis du ikke klarer å blåse i det, så får du i hvert fall blåse i å bry oss som ikke er interessert.
Jeg mener at alt henger sammen, og det vil i denne sammenhengen bety at noe av det som er bra vil påvirke noe av det som kanskje ikke er like så bra. Hvis det er tungt å komme i gang fordi du har hatt en deilig ferie, så skal du ta med deg noe av det som var fint inn i din nye hverdag. Antageligvis så er dette begrenset til tanker og minner, men noen ganger er det nok.
Hvis du trenger litt tid på å innrette deg, så er det helt normalt.
Ta deg en bolle.
Bare ikke gjør så mye ut av det.
Det er hemmeligheten.
Hvis det er tungt å komme i gang fordi du har brukt ferien til å tenke på at du egentlig har lyst til å gjøre noe annet, så skal du jobbe en uke eller to og sjekke om disse tankene er der fremdeles. Sannsynligheten er stor for at disse tankene er borte selv om de kommer tilbake til neste år, men hvis det virkelig er sånn at du har lyst til å gjøre noe annet så gjør noe med det.

Sommerferien er den tiden hvor det er flest mennesker som vurderer å bytte arbeidsgiver, og innboksen er full av henvendelser fra de som hevder at de er skikkelig motivert for å gjøre noe annet.
Nå har man hatt tid til å tenke, liksom.
Feilen er at de begynner i den gale enden, siden man skal tenke på at man skal ha noe å gå til og ikke fra. Dette er noe som skaper litt fuss for de som behandler søkere til aktuelle stillinger, det ligger ganske mange vikarierende motiver bak en henvendelse og dette kan være med på å forkludre tilværelsen for de som kanskje er litt mer seriøse, for å si det på den måten.
Det handler mest om reiseveien, kollegaene og ikke minst sjefen. Det er jo en kjent sak at de fleste mennesker slutter på grunn av sjefen sin, og jeg syns det er litt rart at det ikke er flere som velger å trekke dette inn i en agenda når det er så tydelig at det finnes så mange dårlige ledere der ute. Jeg leste en tekst her om dagen om hvilket ansvar som hviler på en leder med tanke på å få sine ansatte inn i rytmen, jeg leste den flere ganger, den var jo skrevet av en «ekspert», men så valgte jeg å konkludere med at dette ikke var noe annet enn svada fra ende til annen.
Dette er et ansvar som hviler på alle.
De som ikke skjønner dette, er en feilansettelse.

Pausen er over.
Kom deg tilbake på jobb.